Hopp til innhold

Bydannelse i Norden

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Utsikt fra gravfeltet på Bikjholberget ut Kaupangkilen. Det grønne jordet til høyre er del av bosetningsområdet.

Bydannelse er en arkeologisk term som omfatter de aller tidligste bydannelsene, deres historie, og ikke minst de politiske, sosiale og økonomiske drivkreftene som lå bak de tidligste byene og deres forløpere.

Forskningshistorie

[rediger | rediger kilde]

Historikere

[rediger | rediger kilde]

Til å begynne med var det historikerne som diskuterte hvordan de første byene oppsto. I Norge var det rundt år 1900 en livlig debatt mellom dem som mente at lokale strandsteder og markedsplasser oppsto spontant, og at kongemakten tok kontrollen over disse og utviklet dem videre til byer, mens den andre gruppen mente at kongen ved sin autoritet grunnla byer ut fra intet. Diskusjonen den gang måtte føres på basis av svært mangelfulle skriftlige kilder.

Arkeologer

[rediger | rediger kilde]

Fra slutten av 1800-tallet er det gjort tallrike arkeologiske undersøkelser i eksisterende og forlatte bysamfunn, og arkeologenes synspunkter har ført til at hovedfokus nå settes på byenes utvikling, deres funksjoner og aktiviteter. Opprinnelig ble bydannelse i Norden regnet som et middelalderfenomen, men i nyere tid avdekket arkeologene langt eldre spor enn forventet. Undersøkelser i Sigtuna viste at byen ble anlagt alt mot slutten av yngre jernalder. I Ribe fant man spor etter en markedsplass med bylignende struktur, dvs. utparsellerte tomter, fra starten av 700-tallet. I Paviken på Gotland og Åhus i Skåne ble det gjort tilsvarende funn, der Åhus fremviste karakter av permanent urban handelsplass alt på 800-tallet.[1] Det ble også oppdaget markedsplasser som Lundeborg på Fyn, anlagt i romertid.[2]

Man mener å ha funnet tre utviklingssteg frem mot egentlige byer.

Stedsnavnsforskning

[rediger | rediger kilde]

Byene vokste frem fra markedsplasser med fire navnetyper som går igjen. De heter «Bjerkøy» eller tilsvarende, eller de har «torg»- eller kaup- eller lahell (ladested, dvs. lasteplass) i navnet. Det best kjente «Bjerkøy» er Birka (dvs. Björkö i Mälaren). Den spesielle rettsordningen som gjaldt på handelsplassene, het bjarkøyretten, og avskaffet hjembygdenes ættesamfunn ved å sikre at alle frie menn som befant seg på fiske- eller markedsplasser, var sikret hauldsrett.[3] I Norge ble bjarkøyretten avløst av middelalderens bylover, men levde videre inn i nyere tid i Danmark i «birkeretten».[4]

Stedsnavn som viser til «Bjerkøy» finnes det en rekke av, deriblant Bjerkøya i Asker; Bjerkøya i Vestfold; BjerkøyNøtterøy; Bjørkøya i Porsgrunn; Bjørkøya i Hemne og Bjørkøya og Bjarkøy, begge i Troms. Stedsnavn med «torg»: Torget i Spydeberg, Torget på Nesodden; Torve i Kristiansand; Torget på Bømlo; Torgar ved FitjarStord og Torget i Brønnøy.[5]

Utviklingen

[rediger | rediger kilde]

Sentralplasser

[rediger | rediger kilde]

Fra 1954 er det foretatt utgravninger på Helgö i Mälaren litt vest for Stockholm. Her er det fem mindre gravfelter, en bygdeborg og spor etter sju husgrupper der det er funnet spor av produksjon av bronsesmykker. Funn av gjenstander tyder på fjernhandel gjennom hele folkevandringstiden, dvs. ca år 400-600 e.Kr. Da ser det ut som om området gikk tilbake til vanlig gårdsdrift.

Importvarer fra Helgö.

Etter 1980 er det lokalisert flere slike steder som nå kalles «sentralplasser», og flere er undersøkt ved utgravninger, så som Sorte MuldBornholm,[6] LejreSjælland,[7] Uppåkra i Skåne, Borg i Lofoten og KaupangÖland. Generelt virker det som om dette er steder der det har vært drevet handel og håndverk, men verken omfanget av dette eller befolkningsstørrelsen gir inntrykk av bymessig bebyggelse. Enkelte av plassene er tolket som sesongpregede markedsplasser, som har ligget mer eller mindre ubebodd i lange perioder, slik som Åhus i Skåne og Sebbersund ved Limfjorden[8] i Jylland. I Norge er slike steder ikke sikkert lokalisert, men «midlertidige» sentralplasser kan ha eksistert i Agder: I Spangereid ved Lindesnes, og Vikkilen ved Grimstad, sistnevnte basert på likhetstrekk med gravfunn fra Kaupang i Tjølling og nærliggende klebersteinsbrudd,[9] samt rike gravfunn fra gårdene på raet over Vikkilen[10] og lokale stedsnavn som tyder på skipstrafikk.[11]

De tidligste byene

[rediger | rediger kilde]

Det oppstod permanente bosetninger med hovederverv innenfor handel og/eller håndverk. De var også atskillig større enn sentralplassene; ett hektar eller større. Bebyggelsen var regulert i parseller for hver boenhet, en inndeling som viser seg å være stabil over lang tid. På nordisk område er det konstatert fire slike tidlige bydannelser: Birka i Mälaren, vest for Helgö (ca. 770-970), Ribe i Vest-Jylland (ca. 775–850), Kaupang (ca. 800–900) og Hedeby i Slesvig-Holstein, men opprinnelig dansk område(ca. 810–1070). Alle disse ble nedlagt eller avfolket i løpet av vikingtiden. Samtlige hadde flere fellestrekk: Bygrunnen hadde et planlagt gatenett og en regulert bebyggelse. Bygningene lå med gavlen vendt mot vannet. Plasseringen lå strategisk til trafikk til lands og til sjøs. Håndverkerne produserte varer for et voksende marked, og varene ble distribuert over større områder enn før. Byene inngikk i et internasjonalt handelsnettverk.

Model av vikingtidens Kaupang.

I Ribe, Hedeby og Bergen finnes tidlige spor av en overordnet kontroll med bebyggelsen. I vikingtidens Norden var jordeiendom underlagt streng lovgivning; i Norge fantes mange regler for salg og arv av jord i lagtingenes lovverk. Odelsjord var strengt kontrollert, slik at det ville vært svært vanskelig å stykke opp og selge tomter. Knut Helle mener at utparsellering av jord slik det ses i byer, tyder på at byen har ligget på krongods, for bare kron- og kirkegods kunne enkelt deles opp, særlig i tidlig tid da kirken ikke var noen virkelig maktfaktor i Norden.[12]

Hedeby ble plyndret og brent av Harald Hardråde i 1050. Seksten år senere kom venderne og herjet byen. Kort tid deretter flyttet byfunksjonene til Slesvig (by) på nordsiden av Sliensfjorden. Birka synes å ha fungert fram til omkring år 970, da den ble erstattet av Sigtuna. Ved Kaupang tyder resultatene fra arkeologiske utgravninger gjennom mange år på at den bymessige bebyggelsen forsvant senest omkring år 900.

Kaupangbegrepet

[rediger | rediger kilde]
Hovedartikkel: Kaupang

Sentralplasser og de tidligste byene sammenfattes ofte i populærlitteraturen som kaupang (norrønt for «kjøpstad», «by»). Begrepet finnes i sagalitteraturen assosiert med slike steder, og også egentlige byer. Steder som benevnes slik er Kaupang, Kaupanger i Sogn, Koppang i Østerdalen, Kaupangen i Trøndheimen og Hamarkaupangen. Kaupangen på Veøy i Romsdal ble lokalisert arkeologisk på 1990-tallet. I områdene Skåne og Halland i Sverige er det et antall av mindre handelssteder som alle har navn som ender med «-köping». Samtlige steder ligger i nærheten av kysten og en elv.

Eldste byer

[rediger | rediger kilde]

Mot slutten av perioden, 950–1050, kom fremveksten av de første norske byene som fortsatt eksisterer: Oslo, Trondheim og Skien, som kan ha hatt de første ansatsene til bydannelse allerede på 900-tallet.

Bergen viser offisielt til en grunnleggelse av Olav Kyrre i 1070, men var et etablert handelssted fra 1020-30 i Olav Haraldssons og Knut den stores tid. Likevel var det først på 1100-tallet at aktiviteten tok seg opp.[13] Hittil har det ikke vist seg mulig å påvise en tidlig 1000-tallsbebyggelse i Tønsberg. I Stavanger stammer de eldste lagene fra tidlig 1100-tall. I Borg (nåværende Sarpsborg) er mesteparten av den gamle bygrunnen forsvunnet i leirras, og det lille som er igjen, har bare i beskjeden grad vært gjenstand for arkeologiske utgravninger.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Wenche Helliksen: «Byutvikling og vareutveksling i yngre jernalder i Norden», tidsskriftet Viking bind LVII, Oslo 1994 (s. 81)
  2. ^ Wenche Helliksen: «Byutvikling og vareutveksling i yngre jernalder i Norden», (s. 73)
  3. ^ Erik Gunnes: «Rikssamling og kristning», Norges historie bind 2 (s. 126), Bokklubben nye bøker, ISBN 82-574-0435-7
  4. ^ Birkeretten i Danmark
  5. ^ [1] Frans-Arne Stylegar: «Stedsnavn i det maritime kulturlandskapet» 19. oktober 2004
  6. ^ «Sorte Muld 200 f.Kr. - 850 e.Kr.», danmarkshistorien.dk
  7. ^ «Lejre 500-1050», danmarkshistorien.dk
  8. ^ Jensen, Jørgen: «Specialpladser og centralpladser» i Danmarks Oldtid på lex.dk. Hentet 26. oktober 2023 fra [2]
  9. ^ Torbjørn Preus Schou: «Handel, produksjon og kommunikasjon», masteroppgave, UiB 2007 (s. 1)
  10. ^ Torbjørn Preus Schou: «Handel, produksjon og kommunikasjon» (s. 38)
  11. ^ Torbjørn Preus Schou: «Handel, produksjon og kommunikasjon» (s. 73)
  12. ^ Therese Marie Edman: «Her skal byen ligge», masteroppgave i arkeologi, 2004 (s. 19)
  13. ^ Asle Hella: «Bergens historie må skrives om», NRK 7. juni 2004

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata